Forskrift om stønad til helsetjenester i EØS § 9

Ordningen åpner for mulighet for å velge å motta behandling man har rett til i Norge også i andre EØS-land. Folketrygdloven § 5-24a utvider ikke hvilke hviletjenester pasienter har rett til, men øker altså valgfriheten med hensyn til behandlingssted. Bakgrunnen for ordningen er at EU-domstolen har slått fast at EU-traktatens prinsipp om fri bevegelighet av tjenester også omfatter helsetjenester.

For å ha rett til dekning av reiseutgifter til helsetjenester etter denne ordningen må pasienten være medlem av norsk folketrygd og i tillegg være statsborger i Norge eller et annet EØS-land, jf. forskriftens § 4.

Mer informasjon om ordningen finnes på Helfo sine hjemmesider.

Hvilke typer helsehjelp det ytes stønad til er nærmere omtalt i forskriftens § 3. Ordningen omfatter blant annet behandling hos lege, fysioterapeut, psykolog, kiropraktor og tannlege i den utstrekning slik behandling dekkes av det offentlige i Norge. Ordningen omfatter også sykehusbehandling, jf. § 3 bokstav d.

Helfo avgjør om helsetjenesten pasienten har mottatt faller innunder ordningen eller ikke. Dersom Helfo har godkjent behandlingen, dekker vi reiseutgiftene etter reglene i pasientreiseforskriften. 

Krav om reiseutgifter fremsettes på eget skjema og sendes sammen med søknaden til Helfo, som videresender kravet til Pasientreiser dersom søknaden om refusjon av utgifter til helsetjenesten innvilges av Helfo.

Pasienter som får dekket utgifter til helsehjelp i et annet EØS-land, jf. folketrygdloven § 5-24a og tilhørende forskrift, har også rett til dekning av reiseutgifter. Etter forskriften § 9 dekkes reglene etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-6 og dermed pasientreiseforskriften. Pasienten får imidlertid kun innvilget dekning av reiseutgifter tilsvarende det pasienten ville ha fått i Norge.

Hovedregelen er at pasienten får dekket standardsats fra bosted i Norge til nærmeste behandlingssted til bosted, jf. pasientreiseforskriften §§ 20 og 21 første ledd. For å få dekning må denne fiktive reisen være lengre enn 10 km hver vei og koste mer enn lokal minstetakst eller enhetstakst med rutegående transport, jf. pasientreiseforskriften § 8. Disse bestemmelsene fører til at pasienten får liten eller ingen dekning av reiseutgifter i EØS-saker.

Dersom pasienten har dokumentert behov for drosje av helsemessige årsaker, dekkes drosjeutgifter inntil det reise med drosje til nærmeste behandler fra bosted i Norge ville ha kostet, jf. pasientreiseforskriften § 22 bokstav b og EØS-forskriften § 9. Behovet for drosje må imidlertid bekreftes av en norsk autorisert behandler, for eksempel fastlege, jf. § 22 tredje ledd. Pasienten får i disse tilfellene også dekket reiser under 10 km, jf. pasientreiseforskriften § 8 annet ledd.

Reglene om dekning av utgifter ved Fritt behandlingsvalg kommer ikke til anvendelse i EØS-saker, jf. forskriftens § 9 tredje ledd.

Reiseutgifter knyttet til tannhelsetjenester som er stønadsberettiget etter § 3 første ledd bokstav c i forskriften, dekkes etter reglene i tannhelsetjenesteloven § 5-1 tredje ledd, jf. forskrift om stønad til helsetjenester mottatt i et annet EØS-land § 9 fjerde ledd. Dersom refusjonskravet gjelder tannbehandling etter tannhelsetjenesteloven, vil Helfo sende kravet om reise- og oppholdsutgifter til behandling hos fylkeskommunen.