Pasient- og brukerrettighetsloven § 2-6

Ved beregning av stønaden skal en sats per kilometer legges til grunn, uavhengig av om pasienten eller ledsageren har hatt faktiske utgifter, jf. § 2-6 tredje ledd første punktum. For reiser over 300 km en vei, skal taksten for billigste reisemåte legges til grunn, jf. tredje ledd annet punktum. Nærmere regler om dette er gitt i pasientreiseforskriften § 21. 

Departementet uttaler i høringsnotatet til pasientreiseforskriften punkt 8.8 at kravet om reelle og dokumenterbare utgifter må opprettholdes for utgifter til kost, overnatting og arbeidsgodtgjørelse. Videre sier de at for transportutgiftenes del vil kravet måtte opprettholdes for de reisene eller utgiftene som ikke omfattes av standardsats. Med bakgrunn i dette foreslår departementet at det ikke stilles et generelt krav om at pasienten må ha hatt reelle utgifter til transport for å ha rett til standardsats per kilometer. I praksis medfører dette at det ikke stilles krav til om pasienten har hatt utgifter på de reisene som dekkes med standardsats. For reiseutgifter ut over standardsats kan det kreves dokumentasjon på at pasienten har hatt utgifter, men i henhold til pasientreiseforskriften § 26 kan Pasientreiser foreta en vurdering om det er nødvendig å innhente dokumentasjon på utgifter. 

Dersom pasientens helsetilstand gjør det nødvendig å bruke drosje eller bil, dekkes faktiske utgifter til drosje eller tilleggsutgifter ved bruk av bil, jf. § 2-6 tredje ledd siste punktum. Nærmere regler om dette er gitt i pasientreiseforskriften § 22. 

Etter § 2-6 har pasient og ledsager rett til å få dekket «nødvendige utgifter» for reise til helsetjeneste som nevnt i første ledd. Da det ikke lenger skal stilles krav til at pasienten eller ledsageren faktisk har hatt utgifter, jf. § 2-6 tredje ledd, kan kravet om nødvendige utgifter i utgangspunktet ikke knyttes til reiseutgifter. Kravet kan sette begrensninger på reiseutgifter ved at pasienten ikke får dekket økte utgifter dersom vedkommende har valgt å reise en omvei og får økte utgifter i forbindelse med dette. Et eksempel på slike utgifter kan være økte bomutgifter. Disse utgiftene anses da ikke som «nødvendige», da pasienten kunne valgt en kortere vei til behandling.

Kravet om at utgiftene må være «nødvendige» setter begrensning også på andre utgifter som dekkes etter § 2-6 og pasientreiseforskriften. Dersom for eksempel to søsken skal til behandling samme dag, må det foretas en konkret vurdering om det er nødvendig med to ledsagere. Det kan være tilfellet dersom barna reiser fra forskjellig oppholdssted, tidspunktet for barnas behandling gjør det nødvendig eller hvor det foreligger andre grunner til at barna har behov for hver sin ledsager. Dersom det ikke anses for «nødvendig» med en ledsager per søsken, dekkes bare utgiftene for en ledsager.

Dersom kost er dekket av institusjon eller andre, for eksempel under kurs, har ikke pasienten nødvendige utgifter til mat. Vilkåret om «nødvendige utgifter» etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-6 er dermed ikke oppfylt.

Pasienter som velger å overnatte ved behandlingsstedet, vil kunne få dekket faktiske utgifter utover satsene i pasientreiseforskriften § 12 første og annet ledd. Dette følger av § 12 tredje ledd. De faktiske utgiftene må imidlertid være innenfor hva som regnes som «nødvendige utgifter» etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-6. Det vil si at dekning av urimelig høye kost- og overnattingsutgifter skal begrenses til hva som anses som nødvendige utgifter. Pasienter må i slike tilfeller betale mellomlegget selv.