§ 21. Beregningen av reiseutgiftene

Paragraf § 21 på Lovdata

Første ledd av bestemmelsen viser til hovedregelen om en standardsats per kilometer. Dette er også lovregulert i pasient- og brukerrettighetsloven § 2-6, hvor det står at ved beregning av stønaden skal en sats per kilometer legges til grunn. Det dekkes altså en standardsats uavhengig av hvilket fremkomstmiddel pasienten benytter seg av.

I § 2-6 står det at standardsats dekkes uavhengig av om pasienten eller ledsageren har hatt faktiske utgifter. Det betyr at hvis pasienten sykler eller går, har pasienten også rett på standardsats på reisen.  

Hvis flere pasienter reiser sammen i én bil, dekkes reiseutgiftene kun for en av dem. Reelle hensyn taler for at reiseutgiftene ikke dekkes flere ganger, siden det ikke medfører økte kostnader å ha flere passasjerer i bilen. Dekkes reisen for alle pasientene kan det føre til større utbetalinger enn det som har vært utgifter på reisen, og det er ikke hensikten bak lovverket at man skal tjene på pasientreiseordningen. 

Etter bestemmelsens fjerde ledd skal taksten for billigste reisemåte med rutegående transportmiddel legges til grunn når pasienten reiser lenger enn 300 kilometer én vei. Med rutegående transportmiddel menes for eksempel buss, tog, ferge og fly.

Det står videre i fjerde ledd at dersom pasienten oppfyller vilkårene for å få dekket nødvendige utgifter etter § 22, dekkes reiseutgiftene likevel med standardsats per kilometer etter første ledd.  Det vil si at hvis pasienten har dokumentert behov for bruk av egen bil på reisen, dekkes reiseutgifter med standardsats og eventuelle tilleggsutgifter, selv om reisen er over 300 km.

Det står også i fjerde ledd at ved beregningen av om reisestrekningen er lenger enn 300 kilometer, omfattes ikke deler av reisen som er bestilt eller rekvirert av helseforetaket. Det vil si at dersom den totale reisestrekningen er over 300 kilometer, og Pasientreiser har bestilt en flyreise på deler av reisen, skal reisen med annet fremkomstmiddel til og fra flyplass dekkes med standardsats, så lenge den delen av reisen er under 300 kilometer. Når det gjelder vurderingen av om reisen er over 10 kilometer, skal hele reisen regnes med. En pasient som har fått rekvirert en flyreise og som bor under 10 kilometer fra flyplassen, får derfor dekket reisen til flyplassen med standardsats selv om denne delreisen er kortere enn 10 kilometer. Regelen er mest aktuell for flyreiser, men gjelder også andre rekvirerte reisen, som for eksempel reiser med Helseekspressen.

I andre ledd står det at når pasienten dokumenterer at det ble benyttet passasjerbåt eller hurtigrute på strekningen, dekkes kostnaden til båt istedenfor standardsats. Det vil si at hvis pasienten legger ved billetter eller på annen måte dokumenterer at passasjerbåt eller hurtigrute er benyttet på hele eller deler av reisen, dekkes billettkostnaden i stedet for standardsats på denne strekningen. Dette gjelder også passasjerbillett på bilferger, så lenge pasienten reiser uten bil. Helsedirektoratet har uttalt seg om dekning av passasjerbåtbillett. Les mer om dette her. 

Etter § 21 tredje ledd får pasienter som dokumenterer at det var nødvendig å benytte privat båt, snøscooter eller ATV dekket reiseutgiftene etter satsene i Statens reiseregulativ. Det er tilstrekkelig at pasienten legger ved en begrunnelse på hvorfor dette transportmiddelet ble brukt, som kan vurderes av saksbehandler.

Soveplass på tog dekkes om natten, dette gjelder også sovekupé. Det samme gjelder ved lange båtreiser om natten, for eksempel billigste lugar på hurtigruten. Begrunnelsen for dette er at dette er en del av reisekostnaden når tog eller båt benyttes. Utgiftene dekkes fullt ut i stedet for etter fastsatt sats for overnatting. Det må likevel vurderes om utgiftene er «nødvendige», jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-6. 

Soveplass på tog dekkes om dagen dersom helsetilstanden gjør det nødvendig. Dette står i merknaden til § 21 i høringsnotatet.

Etter § 21 femte ledd har enten ledsager eller pasienten rett til å få dekket reiseutgifter når pasienten ledsages på reisen. Det vil si at det gis én standardsats på reisen, og det gis ikke noe tillegg for passasjer.

Videre står det i femte ledd at både pasienten og ledsageren har rett til dekning med standardsats ved reiser under 300 km eller faktiske kostnader ved reiser over 300 kilometer, hvis det dokumenteres at rutegående transport er benyttet på strekningen. 

Hovedregelen er at pasienten får dekket standardsats beregnet ut ifra nødvendig reisevei, ettersom pasienten har rett til å få dekket «nødvendige utgifter», jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-6.

Med nødvendig reisevei forstås korteste strekning. Dersom pasienten reiser en lengre reisevei enn det som er beregnet som korteste avstand, må pasienten begrunne dette. Det må i slike tilfeller gjøres en konkret skjønnsmessig vurdering av om pasienten skal få dekket den lengre reiseveien. Helsedirektoratet har uttalt at det vil først og fremst være trafikale eller værmessige forhold som kan gi pasienten rett til å få dekket en lengre reisevei, for eksempel stengt vei, ingen ferge, trafikkulykker og lignende. Les hele tolkningsuttalelsen her.

Pasientens personlige forhold kan unntaksvis medføre at det må anses som nødvendig å ta en lengre reisevei. I slike tilfeller må det foreligge dokumentasjon fra behandler på behovet for å ta en lengre reisevei av helsemessige årsaker. Slike årsaker kan for eksempel være at pasienten blir så dårlig av å reise med ferge at vedkommende derfor må kjøre rundt fjorden.