Utenlandske borgere
For å få dekket reiseutgifter etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-6 og tilhørende pasientreiseforskrift, må pasienten oppholde seg i Norge, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 1-2. Videre er det bestemt av det kan gjøres unntak fra pasient- og brukerrettighetslovens kapittel 2 for personer som ikke er norske statsborgere eller ikke har fast opphold i riket. Dette er gitt i forskrift om rett til helse- og omsorgstjenester for personer uten fast opphold i riket.
Forskrift om rett til helse- og omsorgstjenester for personer uten fast opphold i riket § 2 presiserer at fulle rettigheter til helsehjelp etter pasient- og brukerrettighetslovens kapittel 2, bare gjelder for personer som har lovlig opphold i riket, og som enten:
a) har fast opphold i riket
b) er medlem av folketrygden
c) har rett til helsehjelp i henhold til gjensidighetsavtale
Det betyr at pasient- og brukerrettighetsloven bare gjelder for de som både har lovlig opphold i riket og som oppfyller vilkårene i bokstavene a, b eller c.
En norsk borger som for eksempel bor midlertidig i Danmark, og reiser fra Danmark til Oslo for en operasjon, kan være medlem av folketrygden. Men siden pasienten ikke oppholder seg i riket når vedkommende reiser til behandling, er ikke det første vilkåret er oppfylt. Pasienten får derfor ikke dekket sine reiseutgifter etter pasientreiseforskriften.
En person som har fast opphold i riket har rett til dekning av helsehjelp etter pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 2, og dermed også rett til dekning av reiseutgifter etter § 2-6 og pasientreiseforskriften. Med «fast opphold i riket» menes opphold som er ment å vare eller har vart i minst 12 måneder. Dette må dokumenteres av pasienten.
Retten gjelder ikke for pasienter som oppholder seg i riket etter folketrygdloven § 2-17. Det vil si opphold som skyldes at personen sitter i varetekt, soner straff, utholder tvungen psykisk helsevern eller tvungen omsorg etter straffeloven.
Folketrygdloven kapittel 2 gir regler om hvem som er medlem av folketrygden. Utenlandske borgere som har opparbeidet seg medlemskap i folketrygden, vil ha rett til dekning av reiseutgifter etter pasientreiseforskriften under opphold i Norge. Utenlandske borgere oppnår medlemskap ved at de bosetter seg i Norge eller at de har lovlig arbeid i Norge, se folketrygdloven § 2-1 og § 2-2.
Utenlandske borgere som er gift med eller er barn av et medlem i folketrygden har rett til dekning av reiseutgifter under opphold i Norge, selv om de ikke selv er medlemmer av folketrygden. Et vilkår for denne retten er at den utenlandske borgeren blir forsørget av ektefellen eller forelderen.
Asylsøkere
Asylsøkere og deres familie har lik rett som nordmenn til å få dekket sine reiseutgifter fordi de har trygderettigheter mens de er asylsøkere. Dette følger av forskrift om trygdedekning for asylsøkere og deres familiemedlemmer. Retten gjelder fra det tidspunkt det er søkt om asyl, jf. forskriftens § 2. Ved endelig avslag på asylsøknaden opphører trygderettighetene og dermed også retten til pasienttransport.
Ved ankomst til Norge skal alle nyankomne asylsøkere gjennomgå en tuberkulosekontroll. Dette vil for de fleste foregå i transittmottak, eller i sykehus som samarbeider med transittmottaket. Det er UDI som er ansvarlig for gjennomføring og eventuelt også kostnad forbundet med reise til denne første tuberkulosekontrollen. Hvis det skjer etter at asylsøkerne er plassert i ordinære mottak, vil det fortsatt være UDI som skal dekke reisen. Dette vil altså ikke få konsekvenser for Pasientreiser. Hvis flyktninger derimot bosettes direkte i kommunen (ikke har vært innom et mottak) og skal til sykehuset for førstegangsundersøkelse, er det spesialisthelsetjenesten som er ansvarlig for denne undersøkelsen.
Etter den første kontrollen som UDI er ansvarlig for, vil både primær- og spesialisthelsetjenesten følge opp videre undersøkelser og behandling av tuberkulose. Ansvaret er ulikt fordelt mellom kommuner og helseforetak rundt om i landet. Dersom kommunen gjennomfører tuberkuloseprøver eller behandling, er det kommunen selv som er ansvarlig for å dekke reiseutgifter, jf. forskrift om tuberkulosekontroll § 4-9 annet ledd. Pasientreiser dekker ikke disse reisene, fordi reisen da dekkes etter annet regelverk, jf. pasientreiseforskriften § 11.
Reiser til spesialisthelsetjenesten skal dekkes av de regionale helseforetakene, jf. forskrift om tuberkulosekontroll § 4-9 tredje ledd. Det står også i § 4-9 at pasienten er fritatt fra å betale egenandel, med tilsvarende bestemmelse i pasientreiseforskriften § 24 annet ledd bokstav d. Enheten for spesialsaker ved Paisentreiser HF behandler tuberkulosesaker for Helse Midt-Norge og Helse Sør-Øst. Når det gjelder tuberkulosesaker i Helse Nord og Helse Vest, behandles disse i det helseforetaket som pasienten er folkeregistrert i.
Enkelte utenlandske borgere har rett til helsehjelp som følge av en gjensidighetsavtale mellom Norge og pasienten hjemland, såkalte konvensjonspasienter. Disse vil også ha rett til dekning av reiseutgifter etter pasientreiseforskriften.
Pasienter fra EØS og Sveits
Borgere som omfattes av EØS-avtalen og borgere fra Sveits har, under midlertidig opphold i Norge, rett til dekning av reiseutgifter i forbindelse med nødvendig medisinsk behandling. En forutsetning for dekning er at de kan fremvise Europeisk helsetrygdekort som dokumenterer at borgeren har rett til dekning. Hvis ikke pasienten kan fremlegge slik dokumentasjon, må pasienten kreve dekning av reiseutgifter i eget hjemland.
Mer informasjon om ordningen for europeisk helsetrygdkort og hvilke land som omfattes, finnes på Helfo sine hjemmesider.
Her finnes det også informasjon om pasienter fra Norden, samt pasienter fra resten av verden.
Pasienter fra Norden
Nordiske borgere har rett til dekning av reiseutgifter ved midlertidig opphold i Norge gjennom Nordisk konvensjon om trygd, og trenger ikke å fremvise europeisk helsetrygdekort når de søker om dekning av reiseutgifter. Med nordiske borgere menes borgere fra Sverige, Danmark, Finland, Island, Færøyene og Grønland.
Dersom nordiske borgere, som følge av helsetilstanden etter behandling i Norge, må til hjemlandet og det må benyttes en dyrere reisemåte enn ellers, kan slike merutgifter dekkes. Utgiftene dekkes etter konvensjonen og ikke etter pasientreiseforskriften. Beslutning om dekning av merutgifter skal tas av Helfo før hjemreisen påbegynnes. Pasientreiser behandler ikke disse sakene.
Andre land med gjensidighetsavtale
Andre land Norge har inngått avtale med er blant annet Australia, Canada, Chile, Quebec, USA og Israel. En fullstendig oversikt over gjensidighetsavtaler Norge har inngått finnes på NAV sine hjemmesider.
Retten for utenlandske borgere begrenser seg til dekning av reiseutgifter mens de oppholder seg i Norge, og reglene i pasientreiseforskriften er gjeldende. Reiseutgifter til og fra hjemlandet dekkes derfor ikke, se pasientreiseforskriften § 20 og § 10.
Oppgjør for reiser uten rekvisisjon
PRO krever at pasienten har et norsk fødsels- og personnummer eller et d-nummer. D-nummer er i stedet for et fødselsnummer, har 11 siffer og er en entydig identifikasjon på en person. Duf-nummer kan ha færre siffer og er ikke en entydig identifikasjon. Dette vil derfor ikke gå inn i PRO, som gjør oppslag mot folkeregisteret.
Skal en person jobbe og oppholde seg i Norge i mindre enn 6 måneder, må de ha et D-nummer, slik at de blir registrert i det norske folkeregisteret.
Dersom pasienten verken har norsk fødsels- og personnummer eller d-nummer, skal kravet behandles manuelt av Enheten for spesialsaker.
Oppgjør for reiser med rekvisisjon
For å få registrert pasienter i NISSY må de ha et identifikasjonsnummer. NISSY gjør oppslag mot folkeregisteret. Alle pasienter som har et gyldig fødsels- og personnummer eller d-nummer vil godtas av systemet. Dersom pasienten ikke har et identifikasjonsnummer, bør det undersøkes om vedkommende har rettigheter etter pasientreiseforskriften. Skal reisen likevel registreres, må det lages en ny bruker på pasienten. Sykehusene lager ofte det de kaller for h-nummer (står for hjelpenummer). En pasient kan ofte ha ulike numre, og dette er ikke en entydig informasjon. Informasjon om egenandel vil ikke bli rapportert til Helfo ved når pasienten ikke har et identifikasjonsnummer. Pasienten må selv ta vare på kvitteringer for betalt egenandel, og sende til dette til Helfo.