-
Endringer i veilederen til regelverketPå grunn av endringer i regelverket for pasientreiser fra 3. mars 2025, blir nå veilederen til regelverket for pasientreiser oppdatert. Alle sidene er ikke oppdatert enda.Les mer om endringene her
§ 1a. Reise til og fra spesialisthelsetjenester
Pasientreiseforskriften §§ 1a, 2 og 3 handler om hvilke helsetjenester Pasientreiser kan gi reisestønad til. I § 1a står det om reisestønad for reiser til spesialisthelsetjenester.
For at pasienten skal ha rett til reisestøtte for reiser til spesialisthelsetjenester, må behandlingen dekkes av et regionalt helseforetak. Forskriften omfatter derfor spesialisthelsetjeneste ved behandlingssteder som eies av regionalt helseforetak eller ved private behandlingssteder som har avtale med et regionalt helseforetak. Hvis pasienten, eller andre, dekker behandlingsutgiftene, har ikke pasienten rett til reisestøtte etter pasientreiseforskriften.
Begrepet «spesialisthelsetjeneste» er helsetjenester man ikke har funnet det hensiktsmessig å gi det kommunale nivået ansvaret for. Spesialisthelsetjenesteloven § 2-1a inneholder eksempler på hva som omfattes av de regionale helseforetakenes ansvar, men er ingen uttømmende liste. Hva som omfattes av spesialisthelsetjenesteloven vil kunne variere over tid, både på grunn av endringer i organiseringen av helsetjenestene og den medisinske utviklingen. Spesialisthelsetjeneste er blant annet sykehustjenester, laboratorie- og røntgentjenester, tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk, psykisk helsevern, og opptrenings- og rehabiliteringstjeneste og tjenester ytet av legespesialister og psykologspesialister.
Kurs og opplæring for pasienter
Kurs eller opplæring i regi av helseforetakene, blant annet ved lærings- og mestringssenter, er en del av spesialisthelsetjenesten. Pasienten er da innkalt av helseforetaket eller henvist til helseforetaket for nødvendig kurs eller opplæring. Det er ikke et vilkår at kurset eller opplæringen skjer i helseforetakets lokaler. Støtte til kost og overnatting under kurs gis bare hvis disse utgiftene ikke dekkes av andre enn pasienten.
Overgrepsmottak
Et overgrepsmottak tilbyr spesialiserte tjenester for personer utsatt for seksuelle og/eller voldelige overgrep. Overgrepsmottak kan tilby undersøkelser, dokumentasjon, sporsikring, behandling og oppfølging, men det kan være stor variasjon i tjenestetilbudet hos ulike mottak.
De regionale helseforetakene er ansvarlige for å forebygge, avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep, gjennom å yte spesialisthelsetjenester til innbyggerne i sine regioner etter spesialisthelsetjenesteloven § 2-1 bokstav f. Overgrepsmottakene er opprettet for å ivareta ansvaret etter denne bestemmelsen, og er en del av spesialisthelsetjenesten, slik at reiser til og fra nærmeste overgrepsmottak for pasient dekkes etter pasientreiseforskriften § 1.
Mange mottak er også organisert som et samarbeid mellom helseforetak og kommune og kan tilby både spesialist- og primærhelsetjenester. Begge deler finansieres av det offentlige, og pasienter har rett til dekning av reiseutgifter til nærmeste sted etter pasientreiseforskriften, uavhengig av hvilke tjenester mottaket tilbyr sine pasienter.
Pasienten har rett til reisestøtte for reiser til spesialisthelsetjenester som ligger i pasientens bostedsregion. Dette henger sammen med at det er de regionale helseforetakene som sørger for behandling i spesialisthelsetjenesten innenfor sin egen region. Det står om finansieringsansvar i spesialisthelsetjenesteloven § 5-2 og pasientreiseforskriften § 25 tredje ledd. Det gis derfor reisestøtte til alle reiser til spesialisthelsetjeneste i bostedsregionen, og pasienten må betale vanlig egenandel for reisene.
For å sørge for spesialisthelsetjeneste til alle som har behov for det i Norge, har de regionale helseforetakene inngått avtaler med flere private helseinstitusjoner og spesialister. Hvis det finnes en slik avtale, vil det si at det regionale helseforetaket kjøper spesialisthelsetjeneste av en privat spesialist eller institusjon, og at pasienten dermed har rett til å få reisestønad for å motta helsetjenester hos disse.
De regionale helseforetakene kan ha avtale om deler av helsetjenesten som ytes ved en privat institusjon eller av en avtalespesialist. Reisestønad gis da kun til helsetjenester som står i avtalen med de regionale helseforetakene.
Oversikt over avtalespesialister og private institusjoner med avtale, samt oversikt over avtalene:
Både avtalespesialister og private institusjoner med avtale kan være en del av retten til fritt valg av behandlingssted. Les mer om vilkårene her.
Nasjonale eller flerregionale behandlingstjenester
Reisestønad til nasjonale eller flerregionale behandlingstjenester, eller nasjonale kompetansetjenester, gis fra hele landet, uavhengig om de ligger innenfor eller utenfor pasientens bostedsregion.
For reiser til nasjonale kompetansetjenester er det en forutsetning at det er åpnet for å tilby behandling eller det er etablert et tilbud om pasientopplæring eller kurs. For eksempel gir Pasientreiser reisestønad ved reise til kompetansesenter for pasienter som er cochleaimplanterte, så lenge innkalling til kontroll skjer som ledd i oppfølgingen av behandlingen. Forskriften gjelder ikke ved reise til nasjonale kompetansesenter i forbindelse med spesialpedagogisk virksomhet, fordi det ikke regnes som spesialisthelsetjeneste.
Pasientreiser skal ha oversikt over regionens tilbud, men ved tvil kan Pasientreiser innhente informasjon fra det regionale helseforetaket.
Oversikt over nasjonale og regionale kompetansesentre:
Se også forskrift om krav til spesialisthelsetjenester, godkjenning av nasjonale tjenester i spesialisthelsetjenesten og bruk av betegnelsen universitetssykehus kapittel 4 om godkjenning av nasjonale tjenester.
Etter § 1a bokstav b har pasienten rett til reisestøtte ved reise til det behandlingsstedet som er det geografisk nærmeste stedet helsetjenesten kan gis. Dette gjelder også behandlingssteder utenfor pasientens bostedsregion.
Ved vurderingen av hvor helsetjenesten «kan gis» skal det legges vekt på om helsetjenesten kan gis innen forsvarlig tid, om behandler er spesielt egnet til å behandle bestemte lidelser og om det av hensyn til behandlingen eller kontroll er nødvendig å fortsette hos samme behandler, se pasientreiseforskriften § 6. Støtte til reiser ut av regionen vil også være aktuelt når pasientens bostedsregion ikke har et tilbud til pasienten, for eksempel på grunn av manglende kompetanse i regionen.
Det kan også gis reisestøtte tilreiser ut av egen helseregion, når pasienten reiser til etbehandlingssted som er en del av retten til fritt valg av behandlingssted etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-4. Det må likevel også her gjøres en vurdering av hvor helsetjenesten «kan gis», og om den er geografisk nærmest pasientens bosted. Dette er for å avgjøre om pasienten skal betale en høyere egenandel eller vanlig egenandel ved reisen, etter pasientreiseforskriften § 24. Hvis pasienten reiser til det nærmeste stedet helsetjenesten kan gis, trenger pasienten bare å betale vanlig egenandel. Det samme gjelder hvis pasientens regionale helseforetak ikke tilbyr helsetjenesten.
Les mer om retten til valg av behandlingssted her.
Private radiologiske virksomheter omfattes av retten til fritt valg av behandlingssted, men vær oppmerksom på at slike reiser bare dekkes til behandlingssteder som har avtale med pasientens bostedsregion. Det er fordi det i siste avsnitt i pasientreiseforskriften § 1a, står at reise til private radiologiske virksomheter kun dekkes til nærmeste sted. Med nærmeste sted menes da innenfor pasientens bostedsregion.
Pasienter som reiser ut av regionen til behandlingssted som ikke regnes som nærmeste sted, og ikke er en del av retten til fritt valg av behandlingssted, vil bare få reisestøtte til nærmeste sted i bostedsregionen, jf. pasientreiseforskriften § 5.