§ 22. Dekning av faktiske utgifter til bil mv.

Pasientreiseforskriften § 22

En pasient har rett til å få dekket nødvendige utgifter til parkering, bom eller ferje ved bruk av bil hvis vilkårene i § 22 første ledd bokstav a, b eller c er oppfylt.

Øyeblikkelig hjelp

Bokstav a i § 22 gjelder reiser ved øyeblikkelig hjelp. Med øyeblikkelig hjelp menes helsehjelp som det er nødvendig å få snarest. Dette er behandling som ikke er planlagt på forhånd og som må gis innen 24 timer. Behandling ved legevakt, behandling i forbindelse med fødsel, psykiske eller psykotiske lidelser hvor situasjonen er alvorlig eller ute av kontroll, er eksempler på tilfeller som gjelder øyeblikkelig hjelp.

I utgangspunktet skal også disse reisene bestilles av behandler, men det er ikke alltid tid eller mulighet til det. At reisen gjaldt øyeblikkelig hjelp må dokumenteres av behandler, men hvis det går frem av saken at reisen gjaldt øyeblikkelig hjelp, for eksempel utfra behandlingsstedet, kan det være nok dokumentasjon.  

Pasientens helse gjør det nødvendig

Bokstav b i § 22 gjelder pasientens rett til å få dekket utgifter ved bruk av bil når pasientens helse gjør det nødvendig. Det er behandler som må ta den helsemessige vurderingen av pasienten, og som har myndighet til å attestere behov for tilrettelagt transport. Med pasientens behandler menes behandlere på helseinstitusjoner som er nevnt i § 1a, behandlere som er nevnt i folketrygdloven kapittel 5, og hvor reise dekkes etter § 2, samt behandlere ved tjenester som er nevnt i § 3. Dette kan blant annet være lege, tannlege, psykolog, jordmor, helsesøster, fysioterapeut, kiropraktor, logoped audiopedagog og ortopediingeniør. Kompetansen til å attestere behov for bil på grunn av pasientens helse etter bokstav b kan ikke delegeres til andre. Det er kun helseforetaket som kan utpeke andre enn pasientens behandler for å vurdere pasientens helsetilstand, etter § 16 annet ledd. 

Som hovedregel er det pasientens behandler som kan ta den helsemessige vurderingen av behov for bruk av bil. Det vil si den som er ansvarlig for behandlingen av pasienten, og det må vurderes/undersøkes konkret ved tvilstilfeller. Det betyr at sosionomer, ergoterapeuter eller andre som er en del av et tverrfaglig behandlingsteam ikke kan attestere reise. Det må gjøres av den behandleren som er ansvarlig for hele behandlingsopplegget til pasienten. 

Manglende rutegående transport

Bokstav c i § 22 gjelder bruk av bil når det ikke er et tilbud om offentlig transport på reisen. Dette gjelder også når offentlig transport mangler på bare deler av strekningen. Det er Pasientreiser som attesterer at manglende offentlig transport gjør det nødvendig å bruke bil til behandling, eventuelt behandler på sykehus eller i primærhelsetjenesten utenfor Pasientreisers åpningstid. Det forventes at pasienten kan gå et stykke frem til en holdeplass. Hvor langt pasienten kan gå må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle, etter blant annet følgende momenter: 

• Om pasienten skal legges inn, og derfor har med seg bagasje. Hvis pasienten må bære tungt, er det ikke rimelig å forvente at pasienten går særlig langt. 

• Alder kan være et moment i vurderingen.  

• Hvis det er veldig glatt eller mye snø, kan det også ha betydning for vurderingen. 

• En pasient har ikke rett til reisestønad når avstanden til behandlingsstedet er under 10 kilometer, selv om manglende offentlig transport gjør det nødvendig å bruke bil strekningen. 

Helsedirektoratet har gitt en uttalelse om hva som menes med «manglende rutegående transport». Denne kan leses her. 

Ved behov for drosje skal pasienten henvende seg til Pasientreiser på telefon 05515. Dersom pasienten likevel har fremsatt krav om dekning av drosjeutgifter, må det foreligge dokumentasjon fra behandler at pasientens helsetilstand gjør det nødvendig med drosje eller at reisen gjelder øyeblikkelig hjelp, samt drosjekvittering. Reiste pasienten med drosje på grunn av manglende rutegående tilbud, kan saksbehandler innvilge dekning av faktiske drosjeutgifter dersom han eller hun etter en undersøkelse kommer frem til at det ikke gikk rutegående på strekningen.

Når Pasientreiser tidligere har opplyst om at drosjer skal bestilles av Pasientreiser, får pasienten kun dekket utgifter til drosje i tilfeller som gjelder øyeblikkelig hjelp, jf. § 22 annet ledd. I alle vedtaksbrev informeres det om at pasienten, ved behov for drosje, skal kontakte Pasientreiser på telefon 05515. I et nytt vedtak vil derfor pasienten få avslag på dekning av faktiske drosjeutgifter. Pasienten vil i disse tilfellene kun få dekket reisen sin etter de ordinære beregningene etter § 21, det vil si standardsats for reiser under 300 km.

Det er imidlertid noen tilfeller pasienten vil få dekket de faktiske drosjeutgifter selv om vedkommmende har mottatt et tidligere vedtak med informasjon om drosjebestilling. Dette gjelder blant annet i områder hvor Pasientreiser mangler avtaler med drosjeselskap, men også andre tilfeller hvor pasienten har vært i kontakt med Pasientreiser på telefon 05515 og fått beskjed om å bestille og legge ut for drosje selv og søke om dekning i etterkant. Drosjeutgifter kan dekkes i tilfeller der drosje bestilt av Pasientreiser ikke dukker opp på grunn av vær eller andre uforutsette hendelser, når det er avtalt med pasientreisekontoret. Notat i NISSY eller eventuelle generelle beskjeder fra kontoret ved lite kapasitet, tas hensyn til i saksbehandlingen av søknaden som sendes inn i etterkant.

Spesielle behov på reisen
Pasientreiser er ansvarlig for et forsvarlig tilbud og har et «sørge for»-ansvar for transport, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 2-2 og § 2-1 a nr. 7. Det må gjøres en konkret vurdering av hva pasientreisekontoret har mulighet til å tilby pasienten hvis pasienten har veldig spesielle behov. Hvis pasientreisekontoret ikke har et tilbud til pasienten, eller pasienten mener tilbudet ikke er godt nok, kan pasienten ordne reisen sin selv og søke i etterkant. Pasientreisers «sørge for»-ansvar er da likevel ivaretatt. Tilgjengelig tilbud fra pasientreisekontoret, kapasitet, dokumentasjon fra behandler, er momenter i vurderingen for hva Pasientreiser kan tilby pasienten.

Pasienten har etter § 22 rett til å få dekket nødvendige utgifter til parkering, bom og bilferje ved bruk av bil, hvis vilkårene i bokstav a, b eller c er oppfylt. Med bil menes egen bil, lånt bil eller leiebil. 

For å få dekket utgifter til parkeringsutgifter, må pasienten legge ved kvittering eller parkeringsbillett. Ankomstbillett er ikke god nok dokumentasjon på faktiske utgifter ved parkering, fordi det kun viser et reservert beløp og ikke beløpet som faktisk er trukket. 

For å få dekket utgifter til bompassering og bilferje stilles det ikke like strenge krav til dokumentasjon. Det er nok at pasienten søker om få dekket bompassering eller bilferje uten at utgiftene dokumenteres ved for eksempel regning eller kvittering. Bompenger og bilferje beregnes automatisk. Krever pasienten mindre enn det som fremkommer automatisk, innvilges kun det pasienten har oppgitt. Krever pasienten mer, må det foreligge dokumentasjon eller en begrunnelse for at hen faktisk har hatt større bomutgifter eller utgifter til bilferje, for eksempel i tilfeller hvor pasienten må kjøre en annen vei på grunn av omkjøring. Beregning av bompenger er basert på data fra Statens Vegvesen.  

Pasienten må aktivt søke om for å få dekket utgifter ved bruk av bil. 

Etter § 21 fjerde ledd annet punktum dekkes utgifter til parkering, bompassering og bilferje ved bruk av bil, samt standardsats per kilometer, også ved reiser over 300 km, når pasienten oppfyller vilkårene for å få dekket utgiftene etter § 22.